Være egoist uten dårlig samvittighet

Være egoist uten dårlig samvittighet er mulig

Som pårørende til en ektemann med dystoni og flere slag byr det på overraskelser, mye planlegging og rett som det er skitt la gå og ta det som det kommer.

Med batterikapasitet som en gammel mobil lades kroppen fort ut i dagliglivets gjøremål.

Frustrasjon og sinne overtar fornuften min, hvorfor må jeg være den som ordner alt alltid. Påfølgende dårlig samvittighet må jeg riste av meg. Jeg har lov å være drittlei og sur.

Etter langt ekteskap har vi funnet vår form, jeg har alltid vært reiseglad og reiser nå mye alene. Alt blir annerledes når du er på tur alene, negativt og positivt. Når jeg kommer hjem opplever vi reisen sammen via bilder og fortelling.  

Med mitt batteriet topp ladet blir hverdagen enklere og galgenhumor blomstrer.

Det blir latter og moro når vi mimrer og den ene historien etter den andre kommer. Vi ler godt den gangen i begravelsen til en gammel bekjent, vi satt på harde benkerader og hele raden ristet og sistemann på rekken falt av.

Det er heller ingen som blir hilst på så mye som min mann, alle hilser tilbake der han rister forbi dem på gaten. Jeg kan bare drømme om slik oppmerksomhet.

Herlig å ha funnet balansen, jeg som frisk han som syk. Det er blitt til positiv for begge.

Min mann kan ikke være med meg i alt og jeg må være sterk nesten alene.

Tove Nilsen