Hva er dystoni?

Dystoni er en medisinsk betegnelse på en nevrologisk tilstand med mange ulike uttrykksformer. Den tilhører en gruppe sykdommer som går under betegnelsen bevegelsesforstyrrelser.

Kilde: “Dystoni en bevegelsesforstyrrelse” utgitt av Norsk Dystoniforening 2009, Medisinsk kvalitetssikret av Dr. Prof. Emilia Kerty.

Dystoni kan ramme muskler lokalt i ett kroppsområde, som for eksempel muskler rundt øynene, i halsen og nakken, i en arm eller en fot (fokal dystoni), eller muskler i en større region, for eksempel halsen og armene (segmental dystoni), armen og foten på samme side (hemidystoni), eller hele kroppen (generalisert dystoni).

Symptomer
Symptomene ved dystoni spenner over et vidt spekter, alt etter hvilke kroppsdeler som er involvert. Det kan dreie seg om vridende, ufrivillige bevegelser, særlig i form av grimaser, sammen kniping av øynene, skeiv hodeholdning, «risting» av hodet og kramper. Symptomene er ofte ledsaget av smerter.

Ved debut er gjerne de ufrivillige bevegelsene kun til stede i bestemte situasjoner, ved visse typer bevegelser (oppgavespesifikk dystoni) eller ved flere typer bevegelser (aksjon – dystoni), men ikke i ro. Med økende alvorlighetsgrad vil dystonien i mange tilfeller også være tilstede i ro.

Når dystonien skyldes bivirkning av et medikament, kan symptomene komme akutt og allerede etter første dose, men de kan også dukke opp etter at en har brukt medikamentet over lengre tid.

De gjentatte muskelsammentrekningene kan være langsomme eller raske, men de er ofte vedvarende. Døgnvariasjon er ikke uvanlig ved dystoni. Symptomene er gjerne minst fremtredende om morgenen og øker utover dagen.

Dystoni forverres av stress, tretthet og ved sterke følelser, men bedres ofte etter hvile. Symptomene kan forsvinne helt under søvn og hypnose. Tilstanden er ofte verre ved utendørsaktiviteter enn ved innendørsaktiviteter.

Cervikal dystoni (Nakke)

Torticollis er den vanligste formen av fokal dystoni og kjennetegnes ved en skjev stilling av hodet. Denne stillingen kan ofte forekomme sammen med ufrivillige, rykkvise nakke – og hodebevegelser. Tilstanden har forskjellige grader, og kan være forbundet med smertefulle muskel-sammentrekninger.

Teksten er skrevet og revidert av overlege dr. med. Emilia Kerty, nevrologisk avd. Rikshospitalet.

Hva er torticollis?
Feilstillingen er som regel sammensatt, med rotasjon av haken mot en side (torticollis), hode lenet til den motsatte skulder (laterocollis), og bakoverbøyning av hodet (retrocollis). Foroverbøyning av hodet (anterocollis) er mer uvanlig.

Tilstanden må ikke forveksles med andre sykdommer som forårsaker nakkesmerter eller skjev nakke, som for eksempel medfødte feilstillinger, ortopediske tilstander, eller øyesykdommer hvor hodet bøyes for å unngå dobbeltsyn.

Årsak
Årsaken til torticollis er ikke nærmere kjent, men det antas at det beror på en unormal funksjon i en del av hjernen som kalles basalgangliene. Dette områdets funksjon er å kontrollere og samkjøre bevegelsene, og kan sammenliknes med en datamaskin, hvor hver bevegelse har sitt program.

Ved torticollis er det en feil i programmet, som gjør at det oppstår ufrivillige sammentrekkninger i nakkemusklene. Årsaken til denne feilen er sannsynligvis biokjemisk, uten at man i dag kan beskrive dette nærmere. Bare i ca. 5 -10 % av tilfellene er det mulig å påvise en kjent neurologisk årsak.

Hvordan utvikler torticollis seg?
Som nevnt forblir vanligvis de ufrivillige bevegelser i nakke -, og hoderegionen, og sprer seg ikke til andre deler av kroppen. Noen pasienter kan i tillegg ha litt skjelving i hendene (tremor), eller lette, ufrivillige muskelsammentrekninger rundt øynene (blepharospasme).

I løpet av noen år utvikler torticollis seg til et stabilt nivå. Spontan bedring kan forekomme i ca. 10 % av tilfellene. I noen tilfeller kan torticollis være arvelig.

Aktuelle behandlingsformer
Siden den egentlig årsaken til torticollis fortsatt er ukjent, finnes ingen helbredende behandling. Behandlingen er rettet mot å bedre tilstanden. Pasienten trenger behandling når de unaturlige nakkebevegelsene fører til praktiske problemer eller sosiale vansker, eller når smertene blir store.

Medikamentell behandling
Der er forskjellige medikamenter som brukes i behandling av fokale dystonier. Det ene medikamentet kan hjelpe den ene pasienten, mens andre får lindrende effekt av et annet middel. For å etablere et tilfredsstillende behandlingsopplegg kreves et godt samarbeide mellom lege og pasient. Endringer i dosering eller nedtrapping av en medisin bør skje i samråd med lege.

Injeksjonsbehandling med botulinumtoksin
Botulinum toksin er en gift som produseres av bakterien Clostridium botulinum. For at en muskel kan trekke seg sammen, er det nødvendig at det frigjøres et stoff, acetylcholin, som overfører nerveimpulsene til muskelen.

Ved å injisere ørsmå mengder av botulinum toksin i en muskel, hindrer man frigjøringen av acethylcholin, og resultatet er at muskelen kan ikke trekke seg sammen. På den måten lager botulinum toksin en lokal lammelse i den injiserte muskelen. Hjernen kan fortsatt sende ut feil informasjon via nervene, men informasjonen når ikke frem til musklene.

Effekten av injeksjonen inntrer først etter flere dager, noe som henger sammen med at toksinet tas opp i nervene ved en energiavhengig prosess. Effekten varer i ca. 3 måneder. Da trenger pasienten en ny injeksjon.

Selve behandlingen er nesten smertefri og eventuelle bivirkninger er sjeldne og forbigående. Lette kortvarige svelgevansker, eller smerte ved injeksjonsstedet kan forekomme. Noen få pasienter kan utvikle antistoffer mot toksinet etter gjentatte behandlinger, og det resulterer i at toksinet ikke lenger virker.

Studier viser at behandling med botulinum toksin har en god smertelindrende effekt hos ca. 85 % av pasientene, og hjelper mot hodefeilstilling hos ca. 75 %.

Operasjon som behandling
Operasjon kan vurderes i de tilfeller hvor medikamentell og injeksjonsbehandling ikke ga den forventede effekt. Operasjon har til hensikt å bryte de signalveiene som opprettholder de unormale nakke og hodebevegelsene. Det kan skje ved å skjære over de enkelte nerver (denervere) som fører de unormale impulsene til de overaktive nakkemusklene, eller skjære over de mest aktive musklene.

Andre behandlingsformer
Stress øker alle typer ufrivillige bevegelser, også torticollis. Det er viktig at pasienten lærer å mestre stress – situasjoner.

Fysioterapiens rolle er ikke helt entydig ved torticollis. Noen pasienter blir bedre etter behandling hos fysioterapeut, mens andre beretter om forverrelser etter slike behandlinger. Trening i riktig muskelbruk og riktig holdning kan imidlertid være til god hjelp. Fysioterapeuten kan instruere og innarbeide riktige bevegelser, og utarbeide et generelt trenings – program.

Ergoterapeuten kan hjelpe med å tilpasse forholdene, både hjemme og på arbeidet, med riktig arbeidsstilling og ta i bruk enkelte hjelpemidler.

Der foreligger ingen dokumentasjon på at akupunktur, homøopati, eller andre typer alternative behandlinger kan gi varig effekt. Manipulasjonsbehandling på nakken er direkte fra rådelig. Støttekrave kan lindre forbigående, men bør ikke brukes over lengre tid.

Foruten de forskjellige behandlingsalternativer som er beskrevet her, er pasientens holdning til sykdommen meget vesentlig. Det er viktig å akseptere tilstanden, og ikke la den føre til sosial isolasjon, og samtidig søke å ta i bruk de behandlingene som per i dag kan tilbys.

Blepharospasme (Øyne)

Blepharospasme betyr spasme eller krampe i øyelokk, og beskriver således hovedsymptomet ved denne tilstanden; ufrivillig øyeblunking eller tendens til mer langvarig gjenkniping av øyelokkene.

Teksten er skrevet av nevrolog Elin Forsaa Bjelland, ved Helse Stavanger, Stavanger universitetssjukehus 

Symptomer
Tilstanden utvikler seg som oftest gradvis, og starter gjerne med en følelse av irritasjon i øynene, med blant annet lysømfindtlighet, tørrhetsfølelse og økt blunking. Graden av symptomer varierer ofte gjennom dagen og fra dag til dag. Sterkt lys, lesing, arbeid foran skjerm og bilkjøring er typiske utløsende faktorer. Det er vanlig at plagene øker i hyppighet og styrke det første året eller to, og hos noen kan de ufrivillige muskelbevegelsene spre seg nedover ansiktet og halsen.

Hvem får blefarospasme?
Gjennomsnittsalderen ved start av tilstanden blepharospasme er cirka 55 år – noe som er høyere alder ved debut enn for de andre dystonitypene. Både menn og kvinner kan få blepharospasme, men tilstanden forkommer noe hyppigere hos kvinner.

Hvor hyppig er blepharospasme?
Blepharospasme er en relativt sjelden tilstand, men man regner med at det er flere som har tilstanden enn de som har fått diagnosen. En norsk studie fra noen år tilbake, fant en forekomst på cirka 5 per 100 000 innbyggere.

Behandling
Den mest effektive og best tolererte behandlingen er injeksjonsbehandling med botulinumtoksin i rammede muskler, det vil si omkring øynene. Botulinumtoksinet svekker nervesignalene til muskelcellene i de musklene som behandles, og demper dermed de ufrivillige muskelsammentrekningene. Det settes vanligvis 4-6 injeksjoner like under huden omkring hvert øye. Effekten merkes som regel etter 2-4 dager, og varer vanligvis 2-3 måneder. De fleste responderer på behandlingen, og mange får en betydelig bedret situasjon. Injeksjonene gjentas cirka hver tredje måned. Noen få kan merke bivirkninger som hengende øyelokk eller lett skjevhet i munnviken, men dette går over når effekten av botulinumtoksinet avtar.

Dersom man ikke oppnår god effekt med injeksjonsbehandling, kan av og til medikamenter i tablettform hjelpe, f.eks. antikolinergika. Dessverre vil disse preparatene ofte gi plagsomme bivirkninger, og må brukes over lang tid. Noen har lindrende effekt av bezodiazepin-preparater, men disse medikamentene kan være sterkt avhengighetsskapende og bør dermed kun brukes sporadisk og med stor varsomhet.

Hvem behandler denne tilstanden?
Dystonier, og da også blepharospasme, behandles ved sykehuspoliklinikk av lege med spesialkompetanse innen feltet. Ved de fleste sykehus behandles blepharospasme ved nevrologiske avdelinger, og noen steder ved øyeavdelinger. Noen pasienter vil i starten ha blitt undersøkt hos øyelege for å utelukke øyesykdommer som årsak til plagene.

Spastisk dysfoni (Stemmebåndene)

Spastisk dysfoni er en stemmelidelse som er forårsaket av ufrivillige kramper i stemmebåndsmusklene. Det vanligste er kramper i musklene som lukker stemmespalten. Stemmen blir da hakkete og krampakti.

Teksten er skrevet av Jens Øyvind Loven, overlege Øre-nese-halsavd. Lovisenberg Diakonale sykehus.

Dystoni
Dystoni er ufrivillige muskelbevegelser /muskelkramper. Dersom en enkelt muskelgruppe er affisert kalles det fokal dystoni. Fokal dystoni i stemmebåndsmusklene kalles spastisk dysfoni.Eksempel på andre fokale dystonier er torticollis (kramper i halsmuskler) og blepharospasme (kramper i musklene rundt øynene).

Årsak:
De fleste forskere mener at årsaken til fokale dystonier, inkludert spastisk dysfoni, er en forstyrrelse i den delen av hjernen (basalgangliene) som samordner forskjellige muskelbevegelser. Hvorfor enkelte får en slik ”signalforstyrrelse” i hjernen er ukjent. Dystoni kan oppstå ved nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom, etter hjerneskade og som bivirkninger av enkelte medisiner. Dette kalles sekundær dystoni.

Symptomer på spastisk dysfoni
Over 90 prosent av pasientene som får diagnostisert spastisk dysfoni har ufrivillige kramper (spasmer) i lukkemusklene (adduktormusklene) i stemmespalten. Stemmen blir hakkete og krampaktig med dårlig flyt. Symptomene kan komme brått eller utvikle seg gradvis over tid.  Spastisk dysfoni debuterer ofte i forbindelse med psykiske belastninger og stress. Stress forverrer stemmekvaliteten hos de fleste pasientene.

Det er vanlig at man vegrer seg for å snakke med ukjente og blir engstelig for å snakke i offentlig sammenheng. Mange pasienter får også stramme halsmuskler og ubehag; ”klumpfornemmelse” i svelget.
Hos en mindre andel av pasientene med spastisk dysfoni er det musklene som åpner stemmespalten (abduktormusklene ) som er affisert. Disse pasientene får svak, hviskende stemme. Graden av symptomer kan variere. Noen pasienter har moderate plager, hos andre kan stemmeplagene være så uttalte at de må sykemeldes.

Hvem får spastisk dysfoni?
Spastisk dysfoni er hyppigere hos kvinner enn hos menn. Debutalderen kan variere, men det vanligste er at stemmelidelsen inntreffer når man er mellom 40 og 50 år.

Hvor hyppig er spastisk dysfoni?
Undersøkelser har antydet en hyppighet på ca 50 tilfeller pr. 1 million mennesker.

Behandling av spastisk dysfoni
Botulinumtoxin (Botox, Dysport, Vistabel, Xeomin) er et stoff som løser krampen (spasmen) i muskelen der stoffet sprøytes inn. Spastisk dysfoni behandles med små mengder botulinumtoxin som injiseres inn i stemmebåndsmusklene. Stemmebåndsmusklene blir mindre spente og stemmen normaliseres i løpet av 1-3 døgn etter behandlingen med botulinumtoxin.

Injeksjonen med botulinumtoxin kan gjøres gjennom huden fortil på halsen, eller gjennom et flexibelt skop (rør) som føres ned i svelget via neseåpningen. Behandlingen gjøres poliklinisk og tar noen få minutter.

De fleste pasientene som behandles får tilnærmet normal stemme i gjennomsnittlig 3 måneder, behandlingen må da gjentas. Spastisk dysfoni er en kronisk stemmelidelse og mange pasienter kan ha behov for botulinumtoxin- behandling livet ut.

Bivirkninger:
Det er vanlig at stemmen blir svak og hes i 1-2 uker etter behandling med botulinumtoxin. Noen pasienter kan få klumpfornemmelse i halsen og tendens til å “svelge i vrangen” de første dagene etter behandling.

Medisinsk behandling med botulinumtoxin har vært tilgjenglig siden slutten av 1980-tallet. Det er ikke registrert alvorlige bivirkninger. Det anbefales ikke å gi behandling med botulinumtoxin under graviditet eller når man ammer.

Logopedisk behandling
Pasienter med spastisk dysfoni kan ha nytte av logopedisk behandling (behandling hos stemmeterapeut) kombinert med botulinumtoxin-behandling. Logopedisk behandling alene gir sjelden bedring av stemmeproblemene.

Hvem behandler spastisk dysfoni?
Behandling av spastisk dysfoni med botulinumtoxin gjøres av Øre-nese-halslege som har spesialkompetanse på dette feltet.

Oromandibulær dystoni (Kjeven)

Oromandibulær dystoni  er en fokal dystoni som omfatter ufrivillige bevegelser i nedre del av ansiktet, kjeven, munnen og tungen.

Kilde:”Dystoni en bevegelsesforstyrrelse” utgitt av Norsk Dystoniforening 2009, Medisinsk kvalitetssikret av Dr. Prof. Emilia Kerty.

Symptomer
Symptomene kan være mimikkforstyrrelser, tvangsåpning og lukking av munnen og ufrivillige tungebevegelser. Hos noen vil talen bli forvrengt.

Oromandibulær dystoni kan ha mange uttrykksformer. Det starter ofte som stivhet eller brennende følelse rundt munnen, tørr munn, talevansker, problemer med å svelge eller ufrivillig åpning eller lukking av kjeven. Symptomer forverres ofte ved forsøk på å spise eller snakke. Kan reduseres med å gripe omkring kjeven eller ved å lukke øynene. En særegenhet er at noen funksjoner kan holdes intakt, for eksempel kan noen pasienter synge normalt, men får dystoni når du prøver å snakke vanlig.

Behandling
Botulinumtoxin injiseres i de dystone musklene omkring munnen og kjeven. Virkningen av behandlingen er bra for opptil 75% av tilfellene. Bivirkninger er sjeldne og vanligvis forbigående i form av lett å svelge eller tygge problemer.

På grunn av de mange uttrykks formene innen denne dystonien, er det ulike muskler som er involvert  hos de forskjellige pasientene. Behandlingen er utført i samarbeid mellom nevrologer og øre-nese-hals spesialister. Behandlingene med botulinumtoxin må gjentas ca. hver 3 måned. Mange pasienter bruker annen medisinsk behandling med ulike preparater som klonazepam (Klonopin ®) eller benzhexol (Peragit ®).

Hånd- og armdystonier

Skrivekrampe

Kilde: Dystonia Medical Research Foundation.Teksten er oversatt av Linn Bergstrøm, og revidert av overlege dr. med. Emilia Kerty, Rikshospitalet.

Hva er skrivekrampe?
Spesifikke handlinger kan forårsake dystoni i bestemte kroppsdeler. I nær sammenheng med faglærte aktiviteter er disse aktivitets – eller yrkesrelaterte dystoniene kjent som aktivitetsdystonier.

Skrivekrampe er den mest kjente formen av denne type dystoni. Dette er en ren handlingsdystoni som kun utløses når personen utfører bestemte bevegelser, som for eksempel skriver, eller spiller på et musikkinstrument.

Det skjer en ufrivillig bøyning eller strekning av musklene i hånden eller fingeren. Dette medfører at handlingen hemmes eller at feilstillingen opprettholdes.

Noen opplever at hånden stivner når de forsøker å bevege den over arket. Dette beskrives som at hånden har en egen vilje. Når man legger fra seg pennen slapper musklene av.

Skrivekrampe har vært kjent som en medisinsk tilstand siden det 19. århundre. Det første rapporterte tilfelle stammer fra 1830 årene.

Årsaken er ukjent og det er mistanke om at tilstanden ofte ikke blir diagnostisert eller rapportert. Noen vanlige feildiagnoser av skrivekrampe inkluderer tennisalbue, overanstrengelse, stress, carpal tunnel syndrom eller en psykogen forstyrrelse.

Diagnostisering og symptomer
Diagnose av skrivekrampe stilles utelukkende på klinisk observasjon. Av og til benyttes elektromyografi (EMG) for å lokalisere hvilke muskler som er overaktive og i hvilken grad.

De første symptomene kan vise seg så snart personen tar opp pennen eller etter kun å ha skrevet noen få ord. Symptomene starter vanligvis i alderen 30 til 50 år og rammer både menn og kvinner.De første symptomene kan vise seg så snart personen tar opp pennen eller etter kun å ha skrevet noen få ord. Symptomene starter vanligvis i alderen 30 til 50 år og rammer både menn og kvinner.

To former for skrivekrampe er beskrevet: “enkel” og dyston.

Mennesker med “enkel” skrivekrampe har kun problemer med å skrive. Med en gang de holder i pennen eller har skrevet noen få ord knyter hånden seg, og vanskeliggjør både hurtigheten og nøyaktigheten av skrivingen.

Vanlige utslag av “enkel” skrivekrampe inkluderer et urimelig hardt grep om pennen. Bøying i håndleddet, strekking av albuen, og noen ganger strekning av en eller flere fingre som fører til at pennen faller ut av hånden. Noen ganger utvikler tilstanden seg videre og fører til heving av skuldrene eller en sammentrekning i armen når man skriver. Skjelving sees sjelden.

Hos mennesker med dystone skrivekramper forekommer symptomene på dystoni også når man utfører andre oppgaver enn å skrive. Dette gjelder for eksempel å spise med bestikk, sminke seg, barbere seg, bruke saks, skrutrekker eller andre typer verktøy, eller når man utfører annet manuelt arbeid.

Krampe eller smerter i hånden er ikke vanlig. Lett ubehag i fingrene, håndleddet eller underarmen kan av og til forekomme. En lignende type krampe kan forekomme blant musikere som for eksempel spiller fiolin, hos enkelte idrettsutøvere som for eksempel golfspillere eller hos mennesker som skriver mye på maskin.

Prognose
Dystoni varierer i grad. Derfor er det vanskelig å forutsi prognosen. Av og til kan skrivekrampe utvikle seg videre etter å ha vært stabil i flere år. Hos de fleste derimot vedvarer tilstanden mer eller mindre uforandret. Spontan bedring er sjelden, men kan forekomme.

Aktuelle behandlingsformer
Dessverre finnes det ikke på nåværende tidspunkt noen helbredende behandling for dystoni. Behandlingen er rettet mot å bedre symptomene på spasmer, smerte, feilstillinger og funksjon.

Målet for alle typer behandling, inkludert behandling av skrivekrampe, er å oppnå de beste fordelene med minst mulig risiko. Dette innebærer å kartlegge fordelene og ulempene ved ulike behandlingsformer og begynne med den minst risikofylte behandlingen. For å etablere et tilfredsstillende behandlingsopplegg kreves det tålmodighet hos både lege og pasient.

Konservativ behandling
Den bevarende fremgangsmåten er å redusere skrivingen med den affiserte hånden og benytte andre kommunikasjonsmetoder. Dette kan være å skrive på maskin, eller diktere. Å bruke en båndopptaker i klasserommet eller i andre situasjoner hvor det kreves at man tar notater kan være til god hjelp. Notatene kan skrives av senere i en mindre stresset situasjon.

Noen syns det hjelper å bruke plast eller skumgummi rundt pennen. Mange tilegner seg bestemte måter å skrive på. En annen skrivestilling kan hjelpe. Noen holder pennen vertikalt, mellom den krummete pekefinger og langemann, i en knyttet neve, flytter den fra mellom tommel og den første fingeren til mellom den første og andre fingeren, eller støtter den affiserte armen med den andre armen. Det er viktig å ikke holde pennen i samme stilling over lang tid. Skriv i korte perioder og ta hyppige pauser.

Det interessante er at skrivekrampe vanligvis ikke oppstår når man skriver på veggtavle med kritt, eller maler. Viser disse metodene seg å være ineffektive kan det lønne seg å lære å skrive med den andre hånden.

Man kan også utvikle symptomer på dystoni i den andre hånden. En ytterligere bekreftelse på at problemet styres fra hjernen og ikke kun er et lokalt problem med hånden.

Medikamentell behandling
Medikamentell behandling av skrivekrampe har vært en skuffelse. Antikolinergike medikamenter kan kanskje hjelpe et fåtall av pasientene, men begrenser seg ofte på grunn av bivirkningene.

Botulinumtoksin-injeksjonerInjeksjoner
med botulinum toksin i utvalgte muskler hjelper i behandlingen av mange typer dystoni, også skrivekrampe. Spesielt i de tilfeller hvor det er betydelig feilstilling i håndledd eller fingerledd.

Botulinum toksin er et komplekst protein som produseres av bakterien Clostridium botulinum. Toksinet svekker muskelen nok til å redusere spasmene uten å lamme den helt.

For at en muskel skal trekke seg sammen, er det nødvendig at det frigjøres et stoff, acethylcolin, som overfører nerveimpulsen til muskelen. Ved å injisere botulinum toksin i en muskel, hindrer man frigjøringen av acetylcholin, og resultatet er at muskelen ikke kan trekke seg sammen.

Injeksjonene settes med en tynn nål, av og til ved hjelp av EMG. Vanligvis merkes kun midlertidig ubehag på injeksjonsstedet. Effekten inntrer vanligvis etter 5 – 10 dager og varer i 3 -4 måneder. Bivirkningene er minimale.

Denne behandlingen er ikke effektiv for alle. Minst 2/3 av pasientene derimot opplever betydelig bedring i forhold til å skrive, samt redusert smerte.

Noen opplever vedvarende funksjonell bedring etter behandling med botulinum – toksin.

Kirurgisk behandling
Da skrivekrampe generelt berører et lokalt område av armen i forbindelse med visse aktiviteter som for eksempel å skrive, betraktes ikke kirurgisk behandling som noe alternativ.

Fysikalsk – og arbeidsterapi
Fysikalsk behandling kan hjelpe med å forbedre tilstanden (svekke dystonien og styrke de friske musklene). Gjennom arbeidsterapi kan man få opplæring i ny – eller assisterende skriveteknikk, og andre kommunikasjonsteknikker.

Bedret kroppskoordinering kan gi økt mestringsevne av dagligdagse aktiviteter som matlaging, spising og påkledning. Selv om stress tydeligvis ikke forårsaker skrivekrampe forteller mange at symptomene forverres i stressede situasjoner. Dessverre er det ikke mulig å fjerne all form for stress. Et kurs i hvordan man kan mestre stress eller lære avslappningsteknikker er nyttig.

Støttende behandlingsformer
Ved å skaffe deg informasjon om dystoni har du tatt det første steget i mestring av din situasjon. Støtte av familie, venner og andre med skrivekrampe er til god hjelp. Støttegrupper kan tilby oppmuntring, vennskap og informasjon om nye behandlingsformer og medisinske fremskritt.

Generalisert dystoni

Generalisert dystoni er en invalidiserende dystoni, hvor muskler i det meste av kroppen er rammet.

Kilde: “Dystoni en bevegelsesforstyrrelse” utgift av Norsk Dystoniforening 2009, medisinsk kvalitetssikret av Dr. Prof. Emilia Kerty.

Kjennetegn
Sykdommen kjennetegnes ved vridende og dreiende kroppsbevegelser og blir derfor også kalt «deformerende muskeldystoni» eller «torsjonsdystoni» (torsjon = vridning). Ved generalisert dystoni kan en ha problemer med å stå eller bevege seg. Generalisert dystoni oppstår i barndommen, eller i tidlige ungdomsår.

Du kan lese mer om de ulike generaliserte dystoniene på s 27 i «Veiledende retningslinjer for diagnostisering og behandling ved dystoni. Anbefalinger fra Nasjonal Kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser». Veilederen finner du i sin helhet her.

Kranial dystoni

Kranial dystoni er en fellesbetegnelse for tilstander som affi serer panne, øyelokk, kjeve, ansikt og tunge.

Kilde:”Dystoni en bevegelsesforstyrrelse” utgitt av Norsk Dystoniforening 2009, Medisinsk kvalitetssikret av Dr. Prof. Emilia Kerty.

Dette kan oppfattes som en kombinasjon av blepharospasme og oromandibulær dystoni og kalles da også Meiges syndrom.

Psykogen dystoni

Psykogen dystoni er en lidelse hvor symptomene på dystoni er sekundære og skyldes psykologiske forstyrrelser.

Kilde: Dystonia Medical Research Foudation, oversatt av Anniken Hagen

Symptomer
I de fleste tilfeller er prosessen helt ubevisst. De dystoniske symptomene på psykogen dystoni kan likne symptomene på den vanlige organiske dystonien.

I de fleste tilfeller er det bare en erfaren ekspert innen bevegelsesforstyrrelser som kan identifisere den subtile aspekteret ved et individs historie og fysisk undersøkelse som støtter en psykisk årsak til symptomene.

Tilstanden kan berøre alle normale daglige aktiviteter, samt evnen til å ivareta seg selv. Noen tilfeller av psykogen dystoni blir kroniske eller vedvarende som varer i mange år.

Årsak
Psykogen dystoni er ansett som en form for “konvertering lidelse.” Med dette mener vi at psykologisk / psykiatrisk dysfunksjon fører til fysiske tegn og symptomer. Nøyaktig hvordan og hvorfor dette skjer er ikke godt forstått. Det blir stadig mer anerkjent at forstyrrelser i hjernens funksjon ligger til grunn for forekomst av nevrologiske konvertering symptomer.

Den underliggende psykiatriske forstyrrelse varierer fra pasient til pasient. Depresjon og angst er blitt funnet å være vanlig i slike pasienter, og mange av disse pasientene har mer enn en primær psykiatrisk problem samt ytterligere underliggende personlighetsforstyrrelser. Bestemmelse av tilstedeværelse og art av disse problemene er også noen ganger vanskelig.

Diagnostisering
Det kan være svært vanskelig å stille diagnosen psykogen dystoni. Mange mennesker blir feildiagnostisert med psykiatrisk sykdom. Sekundære dystoni og psykogene dystoni, kan ha lignende egenskaper.

Eksperter innen bevegelsesforstyrrelser anerkjenner eksempler på psykogene årsaker for nesten alle typer unormal bevegelse. Tilfeller av psykogen dystoni kan utgjøre mindre enn 3% av alle dystoni pasienter.

Gitt kompleksiteten av diagnosen dystoni generelt, kan diagnosen psykogen dystoni bare gjøres av en lege med lang erfaring innen dystoni og andre unormale bevegelsesforstyrrelser. Det vil være hensiktsmessig å samarbeide med en psykiatrisk ekspert på konvertering lidelser. Pasientene må vurderes flere ganger eller over en lengre periode før en definitiv diagnose av psykogen dystoni kan gjøres. En enkelt psykiatrisk intervju er ikke tilstrekkelig til å demonstrere den underliggende psykiatrisk dysfunksjonen. Funksjonshemming og fysiske forstyrrelser forårsaket av dystoni kan resultere i psykiatrisk dysfunksjon som depresjon. Andre årsaker til dystoni må vurderes og hensiktsmessig utelukkes ved hjelp av en rekke undersøkelser.

Behandling
Det er viktig at psykogen dystoni er diagnostisert riktig da disse pasientene krever behandling rettet mot de underliggende og utløsende psykiske problemer, snarere enn til de dystoniske bevegelsesforstyrrelsene. Det er ingen medikamenter som har spesifikk indikasjon for psykogen dystoni. Man bør behandle den underliggende psykiatriske lidelsen (f.esk depresjon, agst, somatisering) ved bruk av psykiatriske rutiner og evt medisiner.
Det er et klart behov for mer forskning rettet mot å utforme bedre og mer nøyaktige metoder for diagnose og etablere mer effektive retningslinjer for behandling og metoder.

Dystoni blant musikere

Profesjonelle musikere er utsatt for en rekke spesifikke yrkesskader. En lidelse som musikere er utsatt for er oppgave-spesifikk fokal dystoni.

Kilde: Dystonia Medical Research Foudation, oversatt av Anniken Hagen

Hånd dystoni og dystoni som påvirker munn, kinn, kjeve og tunge, er typer dystoni som oftest er diagnostisert hos musikere. Å spille instrumentet utløser muskelkramper. Krampene er vanligvis ikke til stede når vedkommende er i ro.

Symptomer
Musikere kan oppfatte de tidlige symptomer på dystoni som følge av feil teknikk eller mangel på tilstrekkelig oppvarming og forberedelse. Derfor er det mange musikere som intensiverer øvingen og derfor ikke søker medisinsk hjelp før tilstanden er ganske uttalt.

De første symptomene på dystoni er kramper og feilstillinger som reduserer evnen til å utføre spillingen på instrumentet. Feilstillingene og muskelkrampene kan oppstå i tekniske partier som tidligere ikke har vært problematisk. Symptomene kan bli vedvarende under spillingen.

Vanligvis blir symptomene og utfordringene forverret i løpet av tre til seks måneder. Det er vanligvis ingen smerter forbundet med oppgave spesifikk dystoni blant musikere.

Pianister påvirkes vanligvis i høyre hånd, og spasmer kan medføre at fingrene trekker seg sammen og krøller seg når musikeren forsøker å spille. Strykere er vanligvis påvirket i venstre hånd. Hos gitarister og slagverkere oppstår dystonien ofte i begge hender. Treblåsere kan utvikle dystoni i muskulaturen rundt munnen og kinnene, samt hender. Messingblåsere er vanligvis plaget i hjørnene av munnen og kjeven.

Dystoni blant musikere sprer seg ikke til andre aktiviteter enn selve spillingen av instrumentet. Behandlinger variere avhengig av den del av kroppen som er berørt, men inneholder vanligvis å forandre måten instrumentet spilles på. Medikamenter og botuliniumtoxin injeksjoner kan også være hensiktsmessig.

Vi bruker informasjonskapsler for optimalisering av brukeroppleving og markedsføringsformål.

Les mer Ok